Å bygge indre trygghet
«Kan man gradvis bygge opp en indre trygghet?»
Dette spørsmålet fikk jeg i innboksen min for noen uker siden. Og det var så godt å kunne svare, helt fra hjerterota, at; «JA, det tror jeg 100% på»
Men jeg tror kanskje bare 2% på måten veien til indre trygghet framstilles på i mange kurs, selvhjelpsbøker eller andre forenklede sjutrinnsraketter mot ett eller annet mål. Forenklinger og konkretiseringer kan være nyttig i deler av prosessen, men jeg tror også at det har mange fallgruver som er lite bærekraftige over tid - i hvert fall hvis de blir stående alene.
Jeg tenker at det å bygge indre trygghet er en snirklete og kompleks jobb, som handler om å mykne litt her, slippe til litt pust der, la sorgen få bølge, plassere ansvaret ut der det hører hjemme, små glimt av verdighet fra en yogatime, en liten skam-smelt i det du våger å fortelle noe og erfarer å bli møtt med anerkjennelse, små valg i hverdagen hvor du står opp for deg selv, det å tillate seg å følge egen kreativitet og skaperkraft i stedet for å være så himla korrekt hele tiden… og så videre. Jeg tror at man kan bygge grunnlaget for indre trygghet i mange praksiser som inviterer til indre fokus, men at indre trygghet også må forankres og erfares i relasjon. Jeg tror at konkrete tips og øvelser i beste fall kan være små byggesteiner på veien. Affirmasjoner for eksempel, det tror jeg på. Men ikke isolert. Uten kunnskap om hva som skjer i kroppen, uten noen som helst anerkjennelse av egen livshistorie og hvor kilene av utrygghet har satt seg fast, tror jeg affirmasjoner kun funker som en slags dagdrøm. Yoga og meditasjon har jeg 100% tro på, men ikke uten at det rammes inn i intensjoner om å integrere og erfare seg selv som hel - med både sår og ressurser omfavnet i en like mye kroppslig og emosjonell som mental og sjelelig praksis.
Jo mer jeg tenker på begrepet «indre trygghet», jo mer tydelig blir det for meg at jeg ikke kan forstå at det kan være mulig å finne den uten en forankring og kontakt med den rene bevisstheten, den observerende og ikke-dømmende delen av oss, den som kan ta imot alt det som er fra hjertet Men det å trene denne delen av bevisstheten som ren teknikk, tror jeg skaper mer frakobling enn trygghet. Det å øve denne holdningen av medfølende, ikke-dømmende nysgjerrighet som grunnlag for å integrere alle de andre delene av oss, tror jeg derimot veldig mye på. Og motsatt; at når vi får støtte til å bearbeide traumer og vonde erfaringer, så vil det automatisk styrke den nøytrale bevisstheten. Så kan kanskje litt av beredskapen og vaktsomheten i kroppen gi slipp. Så kan kanskje de selvkritiske tankene trekke seg litt tilbake. Så kan du kanskje være litt mer åpen for å gi slipp på relasjoner som ikke er gode for deg, og samtidig øve tilliten til at nye relasjoner vil finne veien til deg. Så kan du kanskje våge å følge en drøm du har båret på så lenge du kan huske. Så er det kanskje ikke lenger like viktig hva de andre måtte tenke om deg. Så kan du kanskje, endelig, se deg selv og din historie i et nytt lys.
Indre trygghet handler ikke om fravær av sårbarhet eller frykt. Det handler ikke om å være tvers igjennom uredd. For meg handler indre trygghet om hvordan vi bærer de sårbare delene i oss. Alle forsøk på å gå i kamp mot frykten eller andre deler som holder oss tilbake tror jeg fort rykker oss tilbake til start, hver gang vi fornekter eller skyver unna egen smerte tror jeg vi går glipp av muligheter til å bygge indre trygghet. Det er de reddeste delene av oss som aller mest trenger nye erfaringer av trygghet og tillit.