Blogg

Jeg liker mennesker som drømmer. Dagdrømmer, større drømmer, livsvalg og livskraft. Drømmene er som stjerner på nattehimmelen, de leder vei.

Det å ha rom for å være oppmerksom på, og ta ansvar for hvordan tidligere erfaringer spiller inn i relasjoner i nåtid, er en livskunst. Men; hvis dette perspektivet tar overhånd, gir det næring til fawning-responsen. Og det frarøver oss muligheten til å sette spontane, sunne og livsviktige grenser for oss selv, og å erfare hvordan vår egen kraft...

(Jeg skriver, altså er jeg. Jeg skaper, altså er jeg. Jeg berører, altså er jeg)

Er det ikke rart.. at aldri før har SÅ mange hatt SÅ mye kunnskap om det autonome nervesystemet. Kroppens stressrespons. Vagusnerven. Pusten. Pulsen. HRV. Kosthold. Om hvordan vi skal hacke det ene etter det andre med enkle tips og triks. Og allikevel; aldri før har SÅ mange slitt SÅ mye med regulering. Symptomer på stress. Og utmattelse.

Kjære deg som har holdt deg oppe med vilje og ren muskelkraft. Kjære deg som ikke kan la deg knekke. Kjære deg som biter tenna sammen, som mobiliserer for å tåle kamper som ingen kan se. Kjære deg som står alene, og bærer et alt for stort ansvar. Kjære deg som må holde guarden oppe, fordi du aldri vet når neste angrep kommer....

....men det betyr ikke nødvendigvis at begge bidrar like mye til dansen. Og det må vi ta på alvor.

Jeg kan stadig mindre nå, som jeg vet mer. Der hvor skråsikkerheten vaklet, står jeg nå stødigere i min ikke-viten. Hjertet er mer åpent nå, som jeg kan lene meg mer tilbake. Jeg er mer avgrenset, jeg rammes sjeldnere. Men jeg berøres stadig dypere.

De usynlige traumene kan være vanskelig å få tak på, og vanskelig å ta på alvor. Det som blir tydelig uttalt eller tydelig gjort mot oss, grensekrenkelser i form av verbal, fysisk eller seksuell vold, er lettere å se. Både for den utsatte, selv om skam og selvtvil kan viske ut ansvaret. Og for den som blir vitne, direkte eller...

Den du måtte bli i all den tid du overlevde. Da du måtte krype sammen rundt traumet. Da du lukket hjertet og bygget beskyttende murer rundt selvet ditt. Da både ordene dine og latteren stilnet, i avmakt og knust håp om å bli forstått.

Jeg blir oppriktig både lei meg og sint når jeg møter mennesker som bærer ei tung byrde av påført definisjonsmakt, selvtvil og skam knyttet til å være sensitiv.