Det koker en rant i meg, om et tema som har blitt bare mer og mer tydelig for meg gjennom mange møter i terapirommet. Det handler om urettferdigheter, det handler om at vi som samfunn dyrker fram et ideal, og det handler om den ekstra børa alle de som ikke passer inn må bære i sitt nervesystem og sin selvfølelse....
Det er så mye vi skal tåle. Vi snakker om regulering. Selvutvikling. Stressmestring og livsmestring.
Hva betyr det egentlig å ha kompetanse på traumer og traumebehandling? Det florerer av terapeuter og folk flest der ute i verden, og ikke minst i sosiale media som markedsfører seg med traumekompetanse. Samtidig som jeg er glad for at det er mer fokus på traumer og traumeforståelse hos folk flest, blir jeg litt bekymret for om det har gått...
Psykomotorisk fysioterapi krysser mange spenningsfelt, og pendulerer mellom kropp og ord. Mellom erfaring og forståelse. Følelser og innsikt. Fragmenter, detaljer og sammenhenger. Fortid og nåtid. Framtid. Store uttrykk og dyp hvile. Mellom sår og ressurser. Sorg og håp. Bevissthet og underbevissthet. Avgrensning og kontakt. Grenser og nye...
LA OSS SNAKKE OM SEX. OG LA OSS SNAKKE OM GRENSER.
Jeg liker mennesker som drømmer. Dagdrømmer, større drømmer, livsvalg og livskraft. Drømmene er som stjerner på nattehimmelen, de leder vei.
Det å ha rom for å være oppmerksom på, og ta ansvar for hvordan tidligere erfaringer spiller inn i relasjoner i nåtid, er en livskunst. Men; hvis dette perspektivet tar overhånd, gir det næring til fawning-responsen. Og det frarøver oss muligheten til å sette spontane, sunne og livsviktige grenser for oss selv, og å erfare hvordan vår egen kraft...
(Jeg skriver, altså er jeg. Jeg skaper, altså er jeg. Jeg berører, altså er jeg)
Er det ikke rart.. at aldri før har SÅ mange hatt SÅ mye kunnskap om det autonome nervesystemet. Kroppens stressrespons. Vagusnerven. Pusten. Pulsen. HRV. Kosthold. Om hvordan vi skal hacke det ene etter det andre med enkle tips og triks. Og allikevel; aldri før har SÅ mange slitt SÅ mye med regulering. Symptomer på stress. Og utmattelse.
Kjære deg som har holdt deg oppe med vilje og ren muskelkraft. Kjære deg som ikke kan la deg knekke. Kjære deg som biter tenna sammen, som mobiliserer for å tåle kamper som ingen kan se. Kjære deg som står alene, og bærer et alt for stort ansvar. Kjære deg som må holde guarden oppe, fordi du aldri vet når neste angrep kommer....