Å hele

Vi heler i trygghet. Når kroppen kan merke at faren er over, og sakte gi slipp på overlevelsens harde grep. Vi heler i utpustens visdom, som sier det er trygt å slippe guarden, du kan hvile deg nå.

Vi heler i stillhet. Når vi våger å gå oss selv i møte, og omfavne alt det vi er. Når vi kopler fri fra distraksjoner og impulser til kamp eller flukt. Først da kan vi se det vakre i oss selv.

Vi heler i sannhet. Når vi våger å gi uttrykk for det som er sant, når vi omfavner vår egen essens. Vi heler i lyset fra andres autentisitet, når ekthet møter ekthet, og sårbarhet møter sårbarhet. Vi heler når maska kan slippes og skuespillets sceneteppe går ned. 

Vi heler i relasjon. Det er en illusjon at vi kan hele alene, vi trenger korrigerende møter med det gode i menneskene. Vi heler der hjertet er åpent og blikket ser klart. Vi heler i hverandres speilbilder og hverandres respektfulle dissonans og ulikheter. Vi heler når vi blir tålt og når den andre holder oss ut. Vi heler når vi blir sett, helt på ekte, helt inn i dypet av vår kronglete livserfaring og vår unike sjel.

Vi heler når perfeksjonen kan smelte, når ingenting skal presteres eller leveres. Vi heler når ingen lenger observerer og forventer at vi skal leve opp til en gitt standard eller protokoll. Vi heler i skapende og kreative rom, hvor hvert eneste skritt er hellig. 

Vi heler i tillit. Når vi kan slippe kontrollen over akkurat hvordan veien vil se ut, og akkurat hvor vi vil ende på den andre siden. Vi heler når vi gir slipp på det gamle og trygge, selv om vi er redde og skrittene vakler.