Å TÅLE AT DU IKKE TÅLER

Det er så mye vi skal tåle. Vi snakker om regulering. Selvutvikling. Stressmestring og livsmestring.

Hva om vi løfter blikket og åpner rausheten litt - og tar ned forventningene til hva vi skal tåle. Hva om det noen ganger handler mer om å øve evnen til å tåle at du ikke tåler?

Når livet byr på motbakker som knapt er til å holde ut; kan du da holde rom for hele ditt uregulerte nervesystem? Når smerten er så stor at hjertet brister; kan du overgi deg et lite øyeblikk, og være der med deg selv - uten å være så snar til å skulle regulere? Når raseriet koker og kroppen skjelver, kan du ta imot det uten å dempe? Kan du la gråten gå hinsides estetikk og definerte normer, og tåle at heller ikke du skal ha kontroll på alt?

Jeg heier på regulering, selvfølgelig trenger vi det. Men jeg skulle ønske vi snakket mer om over-regulering. Det er forskjell på å skru av sikringen, og på å bruke dimmefunksjonen på lysbryteren. Kontroll uten kontakt har liten verdi.

Når livet er på sitt vondeste, trenger vi ikke tyngre bør i form av forventninger om å takle det så himla bra. Eller sagt på en annen måte; du takler det himla bra også om bølgene av gråt slår deg i kne. Du takler det imponerende godt også de dagene det kjennes ut som om du ikke orker ett eneste skritt til. 

Og du? Mennesker trenger mennesker. Det er helt naturlig at du først trenger å erfare at du er tålt i relasjon, før du sakte kan øve evnen til selv å tåle at du ikke tåler