BALANSEKUNST I TERAPIROMMET

Det å ha rom for å være oppmerksom på, og ta ansvar for hvordan tidligere erfaringer spiller inn i relasjoner i nåtid, er en livskunst. Men; hvis dette perspektivet tar overhånd, gir det næring til fawning-responsen. Og det frarøver oss muligheten til å sette spontane, sunne og livsviktige grenser for oss selv, og å erfare hvordan vår egen kraft setter rammer rundt integriteten vår.

På samme måte; vi som terapeuter har et unikt mandat til å invitere til refleksjon rundt hvordan den andres livserfaringer påvirker det som skjer i relasjonelle samspill - både i og utenfor terapirommet. Kanskje er det noe av det viktigste vi holder på med i en terapeutisk prosess. Men; også her kan vi som terapeuter bidra til å holde den andre fanget i fawning, dersom vi ikke også kan være et autentisk speil på at det som skjer i nåtid kanskje er helt sunne, helt viktige og helt nødvendige reaksjoner på avvisning, urett eller grensekrenkelser. Ikke minst fordi vi også vet at personer som har erfart relasjonelle traumer, lett kan trekkes mot personer som gjenskaper kjente mønstre av emosjonell neglekt, vold og overgrep. 

Hvis vi skal ta på alvor at vi som terapeuter ikke er eller skal være AI-genererte roboter, men såkalt «menneskelige agenter» (gjett noen som hater AI-språket) og dermed ekte relasjonelle erfaringer i den andres liv. Da må vi også være ydmyke nok til å erkjenne og anerkjenne at avvisning og feilinntoning også kan være en ekte og sunn reaksjon på noe av det vi sier eller gjør med terapeuthatten på. Uansett hvor gode intensjoner vi har, uansett hvor mye vi virkelig jobber for å holde rommet på en god måte - så er vi mennesker. Vi kan ikke, og skal ikke, være nøytrale og objektive agenter. Vi vil trå feil. Vi vil noen ganger miste kjernen i det den andre forsøker å formidle. 

Og her er greia; her ligger et enormt stort potensiale for heling, oppreisning og reparasjon - dersom vi klarer å ta imot dette med våkenhet, ydmykhet, nysgjerrighet og refleksjon. Ikke på en måte der vi selv fawner og legger oss flate - bare for å få den andre til å føle seg sett og anerkjent. Men heller ikke på en måte der vi tvinger den andre i en selvbeskuende fawning, gjennom å gjøre oss uangripelige og nøytrale i kraft av å være terapeuter.

Dette er balansekunst. Det krever tydelig selvavgrensning, samtidig som vi må ta eierskap til vår egen sårbarhet. Det krever like mye intuisjon som det krever mental klarhet. Det krever innramming og åpenhet, og det krever evnen til å holde rom for flere perspektiver samtidig. Kanskje finnes det ingen absolutt sannhet, eller en prosentvis fordeling mellom hva som er sant og sunt i nåtid, og hva som bør kalibreres og dempes av triggere fra fortid. Men jeg tror at bare det å bli møtt med åpenhet, respekt og ydmykhet for at det kan være en liten mulighet for at alt er som det skal være, kan åpne for små glimt av heling, verdighet og kraft. Og at det er akkurat denne kraften som er nøkkelen til å bryte fri fra noen av lenkene som fortsatt holder et jerngrep rundt selvet