DEN DU MÅTTE BLI

Den du måtte bli i all den tid du overlevde. Da du måtte krype sammen rundt traumet. Da du lukket hjertet og bygget beskyttende murer rundt selvet ditt. Da både ordene dine og latteren stilnet, i avmakt og knust håp om å bli forstått.

Den du måtte bli da du var tvunget til å kjempe. Stålsatte kamper som gjorde farger til svart / hvitt, som kvelte dine drømmer og kledde deg i en rustning av fortvilet sinne og gråtkvalt bitterhet.

Den du måtte bli da du sto helt alene. Da du ikke hadde noen å lene deg mot, ingen å vende deg til. En overdreven selvstendighet bygget på krefter du knapt kunne mobilisere. Den du måtte bli da du ble tvunget i kne, i depresjon, angst, utmattelse eller sykdom. 

Den du måtte bli da du ikke lenger kjente igjen deg selv. Speilbildet ditt, stemmen din, uttrykket ditt, overskuddet ditt, hjertet ditt - hvor ble det av?

Den du måtte bli. Den du MÅTTE bli.

Kjenn om du akkurat nå, for et øyeblikk, kan fristille deg fra selvkritikk og skam. Se deg selv og den du måtte bli. Se igjen. Respekt. Se hele bildet. Se konteksten. 

Ingen velger å lukke hjertet. Ingen velger å være kald og stålsatt. Ingen velger å miste håpet eller troen på det gode i mennesket. Ingen velger å stå alene. Ingen velger å gi slipp på kreativiteten og livskraften, ingen velger å la latteren dø ut. Ingen velger avmakt og fortvilelse. 

Samtidig; vit at det varme hjertet ditt fortsatt banker, bak hardhet og forsvarsverk. Vit at rausheten din fortsatt er din signatur. Vit at du vil kunne håpe igjen, og at din skapende, levende nerve fortsatt finnes. Merk at du aldri mistet deg selv til den du måtte bli. 

Skyggelandet ble en den av din livsvei. Men det er ikke hele deg. Det er IKKE hele deg. Og du er ikke ødelagt. Se igjen. Respekt