EMPATI OG SYMPATI

Hvorfor er det for mange lettere å vise sympati enn empati? Og spiller det noe rolle?

Sympati er å synes synd på. Sympati gjør liten, og skaper et ubevisst hierarki; stakkars deg der nede - hilsen meg her oppe. Her oppe har jeg kanskje vært heldig, eller kanskje kan jeg tillate meg å tenke at jeg har mestret noe som du ikke har mestret, forstått noe som du ikke har forstått - kanskje har jeg til og med et råd eller ti å bjuda på. Sympati skaper avstand, og skiller mellom oss og dem. Sympati er fremmedgjørende og definerende, i verste fall objektiviserende. Sympati holder blikket festet på sårbarheter, smerte og tap.

Empati er å føle med. Empati skaper likeverd, og spinner tråder av inntoning og speiling fra mitt hjerte til ditt. Jeg har ikke opplevd det samme som deg, men jeg kan allikevel gjenkjenne noe av resonnansen i meg selv. Jeg kan holde rommet for deg og din smerte, og samtidig speile og anerkjenne dine ressurser og din styrke. Empatien er å stå sammen i vår menneskelighet. Empati er nærvær og kontakt, uten å definere, uten å dømme. Empati er dyp respekt, og tillit til at håpet er sterkere enn fortvilelsen. Empati gjør hel.

Jeg tror empati fordrer at vi våger å omfavne vår egen sårbarhet. Vi må våge å holde rom for vår egen livssmerte for å kunne speile den andre. Empati er nakent og upyntet. Det er å våge å være nær og samtidig våge å ikke vite, våge å ikke fikse eller snu stemninga til det bedre. Empati er å holde håpet, men samtidig tilliten til at veien dit går gjennom smerten og det mørke. Empatiens nærvær er livskunst.

Sympati er lettere fordi vi kan vende ryggen til vår egen sårbarhet. I tillegg finnes det kanskje en rolle vi kan hvile i, som den sterke og den som tar vare på. Beskytteren. Ridderen. Trofast og stødig. Men ikke nær, ikke på ekte. Sympati har sterkere bånd til gjøre-musklene, og de er for mange av oss bedre trent. Mens empatien krever værekraft. Empatien har ingen rolle å fylle, den er mer som en tilstand av ro, tilstedeværelse og sansning. Berørthet. Tilbakelenthet. Klokskap. Menneskelighet.

Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i at sympati er det aller siste de vil ha. Ingen vil være en stakkars, det er så mye skam og selvtvil i stakkars. Jeg tror mange holder seg oppe i en rustning av stålsatt mestring, for ikke å bli offer for andres sympati. Dessverre blokkerer rustningen også for empatiens loop. Kanskje er empati også skummelt å ta imot, grensene mellom deg og den andre viskes ut i brøkdelen av et sekund. Det er skummelt å bli sett, helt på ekte, helt inn til sjela. Men det heler