Hva er egentlig psykomotorisk fysioterapi?

11.02.2026

Jeg velger å tro at det er et tegn på faglig fleksibilitet og dybde, og erfaring i at hvert enkelt møte i terapirommet er unikt og ikke alltid passer inn i en avgrenset metodisk tilnærming. Men dette spørsmålet er altså et av de vanskeligste jeg vet om Det var enklere da jeg var nyutdannet. Og jeg tror ikke det handler om at jeg har mistet min faglige forankring - men om at jeg er i bevegelse, i både faglig og personlig utvikling. Selv om jeg kan føle meg litt dum noen ganger når jeg ikke helt kan svare på hva jeg jobber med.

La meg gjøre et forsøk på å svare på spørsmålet gjennom noen eksempler:

Psykomotorisk fysioterapi kan handle om økt forståelse og bevissthet rundt hvordan livserfaringer setter kroppslige spor. For eksempel i form av anspent pustemønster, endret muskulær tonus (anspent og / eller livløs muskulatur), eller manglende kontakt med egen kropp. 

Behandlingen kan åpne veier av bevissthet fra kroppslige symptomer, til reaksjonsmønstre som kan ha sammenheng med hvordan du forholder deg til egne følelser, og hvordan dette igjen kan bære avtrykk av relasjonelle erfaringer. Derfra kan veien videre gå mot å utforske andre måter å romme og uttrykke egne følelser og behov på, og på en varsom måte undersøke muligheter for å bryte fri fra reaksjonsmønstre som var nødvendige en gang - men som kanskje ikke er like hensiktsmessige i nåtid. 

Psykomotorisk fysioterapi er ikke en «avspenningsbehandling», men det å erfare og bli påminnet hvordan dyp hvile kan kjennes ut, kan være en viktig del av behandlingen. I en mer avspent tilstand er kroppens selvhelende krefter mer tilgjengelige. Samtidig kan man komme i kontakt med underliggende følelser og erfaringer når forsvaret i form av kroppslig beredskap slipper. 

Pusten er et sentralt omdreiningspunkt i psykomotorisk fysioterapi. Tradisjonelt tar behandlingen sikte på å påvirke pusten indirekte gjennom øvelser, bevegelser og massasjegrep - men jeg tror mange terapeuter nå kombinerer dette med mer direkte bevissthet rundt pust og pustemønstre.

Psykomotorisk fysioterapi kan for mange være en sentral tilnærming i traumebehandling, gjerne i kombinasjon med annen terapi. Jeg tror alle som har erfart traumer vet at erfaringene sitter i kroppen. Den psykomotoriske tilnærmingen kan handle om å støtte kroppen i gradvis å kunne stole på at faren er over, og hjelpe kroppen til å komme fri fra kamp, flukt, frys eller fawn- responser. Våge å puste ut. Kjenne at det kan være trygt å slippe årvåkenheten. Øve på å være i kontakt med din egen kropp, samtidig som du er i relasjon. Slippe maska, mykne fasaden, løsne stålsattheten. Ta hensyn til kroppslige signaler du har lært deg å overstyre. Øve muligheter til å gå litt mer med det autonome nervesystemet i retning regulering og økt toleranse for aktivering. 

Psykomotorisk fysioterapi kan handle om å romme sorg. Det kan være å brøle ut et uforløst raseri. Det kan handle om å ta eierskap til egen sårbarhet. Det kan være å gi liv til alle nyansene, alle omstendighetene, hele den livssituasjonen og konteksten som gjorde at akkurat DEN erfaringen, eller akkurat DEN perioden av livet satte så dype spor. 

Det kan handle om å bygge broer mellom den rasjonelle bevisstheten, følelsene, og den fysiske kroppen. Gi dem muligheten til å snakke sammen, i stedet for å stå i bitter kamp og motstand. 

Det kan handle om å knytte sammen bevisstheten av kroppen som subjekt og kroppen som objekt. Vi har en kropp, og vi er en kropp. Det er som kropper vi erfarer oss selv, knytter oss i relasjon til andre, og erfarer verden rundt oss. Kroppen og kroppsopplevelsen er nært knyttet til vårt selvbilde, vår selvutvikling og vår identitet.


Jeg kunne visst ha fortsatt ganske lenge. En av grunnene til at spørsmålet er vanskelig er også at faget har utviklet seg i mange retninger. Noen mener vi som faggruppe skal være tro mot den opprinnelige metoden. Mens andre har tatt med seg faget videre inn i nye retninger, vevet sammen med andre terapeutiske tilnærminger. For meg har det aldri gitt helt mening å rendyrke en metode, med skylapper på. Jeg vil nesten si at det er umulig for meg å ikke integrere annen fagkunnskap, fra andre kurs og utdanninger, fra samarbeid med ulike fagpersoner, og fra egen erfaring i terapi, inn i måten jeg jobber på. Kanskje er det fordi jeg selv ikke fungerer så lineært i mitt indre landskap. Kanskje er det fordi jeg stadig blir påminnet at menneskelivet er komplekst, og at komplekse landskap trenger noe mer - eller i hvert fall noe annet i tillegg til lineære modeller. 

Jeg lener meg på det sitatet som terapeuten i meg kunne puste ut i på et kurs for lenge siden; «ENHVER TERAPI TRENGER TERAPEUTENS SIGNATUR»

Amen til det