IT TAKES TWO TO TANGO...

....men det betyr ikke nødvendigvis at begge bidrar like mye til dansen. Og det må vi ta på alvor.

Det å tro at ansvaret i en vanskelig relasjon eller en konflikt alltid er delt 50/50, er ikke bare en forenkling - det kan være direkte traumatiserende for den parten som har minst «skyld» i det som utspiller seg i relasjonen. Enten det er i parforhold eller andre familierelasjoner, eller konflikter på arbeidsplassen. Kanskje er det et ideal for mange terapeuter, ledere eller andre hjelpere å ta en nøytral posisjon. Noen ganger er det nok både riktig og viktig. Andre ganger er det feigt og urettferdig.

Psykolog Kirsebom bruker betegnelsen relasjonstyranner i sin bok «Uelskbar», hvor han beskriver hvordan relasjonen til psykopater og narsissister kan utspille seg. Det er et hardt begrep, og jeg liker det. Fordi vi trenger et språk som er beskrivende, og som gjenspeiler alvorligheten. Vi trenger språket for å forstå, og vi trenger språket for å tro på at det finnes. Når det er sagt, tror jeg vi skal være svært forsiktige med å slenge disse diagnosene og begrepene rundt oss, og diagnostisere alt fra kjærester til naboer til foreldre til kolleger.

Paradokset er, at når det først har gått så langt at disse relasjonene henter inn en tredjepart, kan det framstå som den utsatte er tyrannen. Den som ikke vil samarbeide eller ta ansvar for egne reaksjoner, den som ikke vil møtes på halvveien, den som faktisk krever at den andre tar ansvaret. Den som er sint, den som kritiserer, den som vender seg bort og lukker seg - kanskje til og med framstår som kald og uempatisk. Og nettopp dette er kanskje det aller vondeste avtrykket denne personen bærer etter måneder, år eller tiår i en destruktiv relasjon; den hen ble, i en desperat kamp for å overleve. Jeg tror relasjonstyrannen soler seg i sin egen uangripelige væremåte - og sympatien fra andre når akkurat dette utspiller seg. Og når parterapeuten, sjefen eller hvem det måtte være da fyller ut det hele med å si at de må legge historien bak seg og starte med blanke ark her og nå - da går tyrannen fri. Mens den andre parten er sjakk matt.

Jeg tror det er en myte som fortsatt lever i mange, at de som havner i disse relasjonene kanskje er litt naive eller dumme. Jeg tror det like ofte er motsatt, at det kan være svært sterke, kloke, reflekterte personer som kanskje til og med har jobbet mye med seg selv, som blir fanget. Nettopp fordi de har lært at de skal se inn i seg selv og ta ansvar for hvordan de selv bidrar inn i dynamikken, i stedet for å ansvarliggjøre den andre. Nettopp fordi de evner å se sårbarheten bak atferden, og bruker dette for å unnskylde den kontrollen eller volden de blir utsatt for. Nettopp fordi de ikke ser verden i svart / hvitt, og derfor kan se at den andre også har mange positive egenskaper og potensiale for endring. Nettopp fordi de er grunnleggende empatiske, og evner å elske med hele sitt hjerte. Alt dette er egenskaper og holdninger av gull i sunne relasjoner - like mye som det bidrar til en gradvis nedbrytning av selvet i møte med en relasjonstyrann.

Kirsebom beskriver mange eksempler på hvordan disse tyrannene formulerer seg og spinner andre inn i et nett av selvtvil og forvirring. Jeg vet ikke i hvor stor grad evnen til å spotte dette kan øves opp, men jeg tror og håper det. Men jeg vet at vi først og fremst må erkjenne at disse personene finnes. At det finnes mennesker som ikke styrer ut fra en grunnleggende empati og medmenneskelighet. Vi må ha lov til å sette ord på det. Vi trenger et språk som beskriver. For vi ser det i hvert fall ikke før vi tror på det.