Kart over flyktigheten
La meg først innrømme det: Jeg heter Barbro og jeg har en tilbøyelighet til å bekymre meg Hvis jeg tillater meg det, er det ganske mye med Norge og verden for øvrig i 2025 jeg kan bekymre meg for. Heldigvis er jeg også ganske god på å ramme meg selv inn, så bekymringstankene ikke får helt frie tøyler - det tror jeg ikke ville ha gagnet verken miljøet, verdensfreden, skolen, helsevesenet, min neste eller meg selv.
Akkurat nå er det allikevel en ting som bekymrer meg mer enn andre ting. Og det er flyktigheten. Ved første øyekast er kanskje flyktigheten en litt artig type; lett rusa på både dopamin og adrenalin, impulsiv og vital, spontan, assosiativ og full av ideer. Den kan til og med framstå som genuint empatisk, med en imponerende evne til innlevelse. I korte glimt riktignok. Flyktigheten beruser og livnærer med sine skapte illusjoner av hva det betyr å leve i øyeblikket. Men den er også en røver.
Flyktigheten røver fra oss noe helt fundamentalt menneskelig. Behovet for varige relasjoner og livsvitner. Behovet for at den som møter deg med empati når livet er vondt, ikke har glemt deg i neste øyeblikk. Behovet for å kunne lene seg inn i tilliten til at den andre er der, uten at du må slåss for å klatre opp på lista over den andres flyktige prioriteringer. Noen av oss er heldige og har en partner eller en bestevenn som kan kompensere for flyktigheten i andre relasjoner. Mens andre mangler en bestevenn, og står ekstra sårbare i møte med den flyktigheten som nesten umerkelig har sneket seg inn. Både i hver enkelt av oss, og på samfunnsnivå.
Apropos samfunnsnivå; her tror jeg også at flyktigheten er en stor synder. Velmente prosjektmidler, anbud og kortsiktige satsninger - jeg tør ikke tenke på hvilke pengesluk som ligger her. Ildsjeler som bygger opp gode tilbud, og som mister økonomisk støtte i det en ny ildsjel appellerer til flyktigheten hos den sitter med makta. Flyktige kamprop om hvem og hva som trenger pengene mest, uten at noen har kapasitet til å gå til rota av problemet. Endringer som griper dypt, med gode intensjoner - men hvor konsekvensutredningene er mangelfulle.
Allikevel er det flyktigheten på personlig og relasjonelt plan som bekymrer meg mest. Vi mister flokken. Jeg tror følelsen av å være sett i et øyeblikk og glemt i det neste, kan skape en sterk selvtvil hos mange - som kanskje tror det er de som gjør noe feil eller ikke «får til» disse relasjonene. Men som kanskje egentlig er dem som har bevart den sunneste relasjonelle forankringen av alle. Det er som en kollektiv bølge av emosjonell neglekt som brer seg som en relasjonell svartedaud i et såkalt moderne samfunn. Symptomene er framfor alt ensomhet. Depresjon og angst. Konsentrasjonsvansker. Kjedsomhet. Likegyldighet. Meningsløshet. Ulike tilstander av kamp, flukt, frys og fawn.
Jeg tror vi må tilbake til leirbålet. Vi må hente tilbake evnen til bare å VÆRE sammen. Vi må våge å se realiteten i hverandres blikk. Vi må øve evnen til å omfavne og være til stede med det som er, i oss selv og i hverandre. Og jeg tror at vi alle, hver eneste en av oss, trenger å rydde litt opp i egne prioriteringer og verdier. På hva, hvem og hvordan velger vi å bruke vår tid og ressurser?