Kjære deg som føler du står fast

Kjære deg som føler at innsatsen du legger ned ikke viser resultater. Kjære deg som lengter etter å få puste ut og gi slipp på kampen. Kjære deg som er utålmodig. Kjære deg som er usikker på om du går riktig vei, kanskje kjenner du tvilen rundt om du skal fortsette prosessen, om det er noen vits. Kjære deg som føler at smerten vokser seg større jo mer du heler, og at den akkurat nå kanskje kjennes større enn det du kan holde ut.

Jeg hører deg. Terapi og heling kan være fortvilt kaotisk og overveldende smertefullt noen ganger. Jeg hører tvilen din, jeg ser at du mister tilliten til at du har kraften i deg til å bære din egen historie.

Men vet du hva jeg også hører? Jeg hører latteren din nå, den hørte jeg ikke før. Jeg sanser den som tining av frost og overlevelse, som boblende glede over å kjenne tydeligere at du lever.

Jeg kjenner roen din og jordingen din så mye tydeligere enn før. Det er som om du sier med kroppen din at «her er jeg, og her har jeg lov til å være, jeg nekter å utslette meg selv for å please de andre». Det er ikke høylytt, kanskje du ikke hører det selv enda. Men jeg kjenner det tydelig, og jeg kjenner at det er ekte.

Vet du hva; det er nydelig å høre deg si at du er sint nå, selv om jeg også vet at det kan være en krevende følelse. Sinnet ditt sier at du kjenner din egen verdighet, at du har rett til å sette grenser for deg selv, at du ikke lenger vil la deg tråkke på Sinnet ditt har kraften i seg som kan støtte deg i å ta neste skritt, våge å følge drømmen din, våge å omfavne din egen sårbarhet.

Du føler alt så mye sterkere nå; avmakten, raseriet, sorgen, frykten Jeg skjønner at det overvelder deg. Jeg skjønner at det er vanskelig å tro at du beveger deg framover samtidig som du kastes tilbake i dypere lag av din egen historie. Jeg ser samtidig at du forholder deg annerledes nå, at du har en sterkere kontakt med den observerende, mottakende delen av bevisstheten. Kroppen din merker også det, og vet at toleransen din er større for å føle gjennom de følelsene du tidligere har måttet legge lokk på. Stol på det.

Jeg hører at selvkritikeren har litt mindre makt nå, at du av og til kan se deg selv og din egen historie litt mer fra hjertet. Det berører, det er kraftfullt. Jeg vet hvor hardt du har dømt deg selv, hvor stor plass skammen har hatt i livet ditt. Merk at den har en tydeligere motvekt nå, selv om selvkritikeren fortsatt er der og passer på.

Husker du før - da du aldri kunne tillate deg å hvile? Husker du at du fortalte at du ikke klarte å sette deg ned å lese ei bok? Se på deg nå da, lå du virkelig på sofaen og lyttet til en podcast i går? Heling har mange historier, ikke alle er like lett for andre å se som store seiere på veien. Jeg vet hvor umulig det var for deg bare for noen måneder siden. Husker du da du nesten ikke holdt ut den yogatimen, fordi hele nervesystemet sitt satt fast i fluktmobilisering? Nå er du en av dem som fyller ut rommet med ditt nærvær, og holder energien for andre som sliter med å tillate seg å lande.

Jeg ser at du har funnet flere brikker nå, selv om du ikke helt får dem til å passe sammen godt nok til at du ser en tydelig vei videre. Du vet mer om hvem du er. Hva du trenger. Hva du absolutt ikke trenger. Hva som stjeler energi. Det er grunnmursarbeid, en helt nødvendig fase før du kan finne stiene videre. Ingen grunn til å dømme deg selv for at du trenger tid, kjenn om du kan finne et litt mer hvilende vet ikke, dypt inni deg et sted.

Reisen er sjelden lineær. Det er ikke en rosa stairway to heaven. Utviklingen viser seg ikke alltid som vi trodde, helingen kan komme til uttrykk på måter som umiddelbart er litt mindre WOW - men som nettopp derfor er desto mer bærekraftige og troverdige.

Omfavn prosessen. Øv tilliten. Hold hjertet varmt. Hold rom for respekten og tålmodigheten