MENNESKER

Jeg liker mennesker som drømmer. Dagdrømmer, større drømmer, livsvalg og livskraft. Drømmene er som stjerner på nattehimmelen, de leder vei.

Jeg liker mennesker som ikke alltid passer inn. Det er god plass utafor boksen, det liker jeg. Mennesker som tenker og skaper mening bittelitt annerledes, som utfordrer A4-liv og A4-mentaliteter. Fine folk.

Jeg liker mennesker som ler, og de som gråter. Jeg liker de som har måttet slutte - både å le og å gråte. Det finnes alltid historier bak som er verdt å lytte til.

Jeg liker mennesker som tør å innrømme at livet kan være beintøft. De som ikke lar seg sluke av kvalmende positive forventninger, men som allikevel bærer et håp - dypt forankret i hjertet. De som vet at veien til å bli fri er gjennom å kjøre spettet innunder kampesteiner som blokkerer for livskraft og nye retninger. 

Jeg liker mennesker som våger. Kanskje med skjelvende stemmer og prøvende skritt, kanskje uten at de selv kjenner sitt mot. De som allikevel tar en ny sjanse på at de er verdige å bli møtt, lyttet til og forstått. 

Jeg liker mennesker som tror, og jeg liker dem som har måttet legge troen i frys. De som tviler, liker jeg. Jeg liker ydmykhet og respekt, men også skråsikkerheten kan ha sin sjarm.

Jeg liker mennesker som brenner. Hva de brenner for er ikke alltid så nøye. Helse, krystaller, delfiner eller Palestina. Det inspirerer å sanse gløden som kommer fra dypet av eksistensen et sted.

Jeg liker mennesker som tenker, og de som føler. Jeg liker de som sidestiller rasjonalitet og intuisjon, de som balanserer på liner mellom det konkrete og det abstrakte. 

Det å være terapeut, gjør det så mye lettere å like - og å være helt oppriktig nysgjerrig på mennesket. Jeg kan ikke fake nysgjerrighet, og jeg er tilnærmet totalt ute av stand til å late som om. Noen sier jeg skaper et trygt rom fordi jeg er transparent og autentisk, andre har sagt at jeg er vanskelig å lese. Men jeg tror på at selv om vi som terapeuter skal forholde oss til en rolle, og vi kan våre teknikker eller forståelsesrammer - så er vi også først og fremst mennesker. Medmennesker. Livsvitner. Og et nervesystem som låner bort ro i møte med det uregulerte. Forståelse og et speil som begriper i møte med det som har vært skamfullt og uforståelig. Genuin nysgjerrighet i møte med det som måtte dempes og forties. Kjærlighet og kontakt i møte med det som måtte spaltes fra.

De skjøre trådene av håp som veves fra hjerte til hjerte, liker jeg.