OM SEX OG GRENSER

LA OSS SNAKKE OM SEX. OG LA OSS SNAKKE OM GRENSER.

Som terapeut, får jeg noen ganger innblikk i deler av menneskelivet som kanskje ikke deles i så mange andre relasjoner eller settinger. Noen ganger tenker jeg det nesten er en samfunnsplikt å sette både ord og lys på noe av dette. Fordi jeg VET. Jeg vet at det gjelder for så alt for mange. Og jeg vet at skammen holder hver enkelt av disse fanget i taushet. Her er en av disse:

Jeg har hørt så altfor mange kvinner fortelle ulike variasjoner over å ha levd i parforhold hvor de har sagt ja til sex (eller i hvert fall ikke sagt nei). Ikke av lyst - men av frykt for konsekvensene. Konsekvenser i form av taushet. Bortvendthet. Anspent stemning. Sinne. Og selvfølgelig mer dramatiske trusler eller konsekvenser - men for nå; la oss holde de åpenbare definisjonene av overgrep utenom. 

Ikke av lyst - men fordi de har blitt lært at det er en plikt, eller at de «skylder» partneren nærhet eller intimitet. Kanskje ikke en uttalt arv eller lærdom, men som spindelvev av misforstått kjærlighet. Nedarvet gjennom generasjoner og subtilt innbakt i et moderne syn på kvinner og menn, og parforholdets dynamikk. Og det er nettopp dette som gjør at jeg vil lete etter ord for dette, fordi jeg tror at mange ubevisst er bærere av at dette er normen. Og så lenge ingen snakker om det, får skammens forvrengte normalitet leve videre, og føre arvesynden videre til nye generasjoner.

For det første; du skylder ingen sex! Ingen har krav på kroppen din, og du har ikke ansvaret for den andres seksuelle helse. Heller ikke en fast partner.

For det andre; jeg tror 0% på at plikt-sex bringer ekte nærhet og kjærlighet tilbake til et distansert forhold. Sex alene er ikke limet i et parforhold, emosjonell nærhet og kontakt er også minst like nødvendig for å gjøre limet sterkt. Og (for alle vil jeg tro, men kanskje i enda større grad for kvinner); emosjonell trygghet er fundamentet for å kunne åpne seg og være nær fysisk. Lyst er sammensatt, og skapes ikke isolert fra relasjonen for øvrig. 

For det tredje; i barnets naturlige utvikling må nei-et integreres før ja-et er trygt, barn skyver fra seg før de trekker til seg. Voksne er på mange måter bare store barn, og det er fortsatt helt naturlig at vi først må eie grensene våre og vite at de blir respektert - før vi kan si ja og ta imot. 

Det er så mange gråsoner i dette landet. Vi trenger fortsatt å snakke om overgrep. Men jeg tror vi også trenger å snakke om grenser og sunn intimitet generelt. Når du sier ja - eller ikke tør å si nei, mens kroppen din og hjertet ditt har lukket seg, kan avtrykket i nervesystemet kjennes ut som en grensekrenkelse. Uavhengig av om det var den andres intensjon. Kvinner må vite. Menn må vite. Alle må vite, og da må vi våge å snakke om det.