PSYKOMOTORIKER PÅ KRIGSSTIEN

Det er ikke så ofte lenger, at jeg virkelig kjenner behovet for å stå opp for meg selv som fagperson, og for fagkompetansen vi har som psykomotoriske fysioterapeuter. Men i dag måtte jeg bråke litt, med tydelig tunge og stolt, sterk ryggrad. Historien bak er ikke så viktig, men det ga meg i hvert fall anledning til å skrive litt om samtalen og traumeforståelsen i psykomotorisk behandling: 

Samtalen er en integrert del av psykomotorisk fysioterapi. Vi jobber jo direkte, hands on og hands off, inn i kroppslige forsvar. Hvis vi ikke hadde kompetanse på å møte det som kommer opp av emosjonelle og traumerelaterte reaksjoner gjennom samtale og trygg tilstedeværelse, ville jo det vi driver med vært fullstendig uforsvarlig - og meningsløst. Vi jobber med kroppslig bevisstgjøring og utforskning av mulighet for å gi slipp på forsvar nettopp for å bruke dette som utgangspunkt for språkliggjøring, integrering, dypere forståelse, og nye kroppslige erfaringer. Fra kropp til ord, fra fortid til nåtid, fra ord tilbake til kropp, fra emosjonell aktivering til regulering osv… Vi er som yrkesgruppe gode på å sanse og skape mening av kroppslige reaksjoner og fornemmelser, og å hensynta dette så behandlingen ikke blir retraumatiserende.

Da psykomotorisk fysioterapi ble utviklet på 1950-tallet i samarbeid med psykiater Trygve Braatøy var det i større grad en støttebehandling til psykodynamisk terapi, men siden den tid har det utviklet seg til å bli en selvstendig behandlingsform. 

Så ja; vi snakker med pasientene våre. Vi bidrar til bearbeiding, regulering og integrering. Vi har blikk for helheten. Og vi bygger nye erfaringer for selvet, hvor både kropp, tanker og følelser er like selvsagte deler.