ROCK BOTTOM AV KOMPLEKSE TRAUMER

Komplekse traumer kjennetegnes ofte av en kombinasjon av det som skjedde, som ikke burde skjedd - og fraværet av trygghet, emosjonell støtte og god selvutvikling. Det dypeste og aller mest smertefulle avtrykket av komplekse traumer, tror jeg for mange er en helt grunnleggende følelse av ikke å eksistere. Å gå til grunne, eller ikke ha rett til å leve. Å være gjennomgripende feil, oppspist av skam eller selvforakt.

Kjære kolleger, kjære terapeuter av alle slag: Her MÅ vi ikke slippe! Her må vi ikke miste håpet, motet eller hjertet. Her må vi ikke miste tålmodigheten, og tvinge inn positivitet før den andre er klar. Her må vi ikke slippe tilliten til prosessen, og troen på at akkurat disse delene i den andre bærer en helt sentral rolle i helingen. Her må vi ikke la frykten ta overhånd.

Dette er de aller mest smertefulle, og de aller mest avviste delen i den andre. Det er en ekstremt stor tillitserklæring når disse delene våger å vise seg i relasjonen til oss som terapeuter. Men det er også en risiko som kan oppleves som at hele eksistensen står på spill; fordi det er så dypt krenkende å erfare at nettopp disse delene blir avvist, korrigert eller skammeliggjort.

Det som kan være forvirrende og frustrerende, er at disse delene kan komme fram i en fase av prosessen hvor mye ser ut til å gå bedre. Kanskje når traumeflashbackene ikke er fullt så overveldende lenger. Kanskje når den andre har gjort gode valg for seg selv, og gitt slipp på relasjoner som har vært retraumatiserende. Kanskje gleden er på vei tilbake, eller troen på en god framtid kjennes litt mer bærekraftig.

Men så er det nettopp derfor; de aller reddeste og vondeste delene merker at nå er stillaset bygget, nå er det litt varmere klima der ute - nå kan jeg våge Det er ikke en bevisst tanke, det er den intuitive visdommen. Kroppen er klok. Allikevel kan det føles tungt og utmattende at en ny og dypere bølge av traumeerfaringene skyller inn, når du endelig har fått kjenne litt på at den innsatsen du har lagt ned til nå bærer frukter.

Nettopp derfor er det så viktig at vi som terapeuter fortsetter å holde. Holde rommet. Holde håpet, uten en giftig positivitet. Holde forståelsen for at dette er en helt naturlig del av prosessen. Holde tilliten til at dette laget, rock bottom, er koden til dyp heling.

Ikke slipp