SCRIBO, ERGO SUM. CREO, ERGO SUM. CONTINGO, ERGO SUM.

(Jeg skriver, altså er jeg. Jeg skaper, altså er jeg. Jeg berører, altså er jeg)

Det hender jeg får spørsmål om hvordan tekstene mine blir til. De fleste av tekstene mine starter i den brøkdelen av et sekund, hvor tiden står stille, universet holder pusten - og hjerte møter hjerte. Et glimt av et menneskemøte hvor noe i deg resonerer med noe dypt i meg. Et hellig øyeblikk der det ikke lenger handler om ditt og mitt, oss og dem - men om den medmenneskelige innsikten hvor en felles energi løftes opp til en større bevissthet. Et skapende rom av usynlige tråder som veves i hjertets loop, i øyeblikkets magi av berørthet og autentisitet.

En sjelden gang får jeg spørsmål om hvor mye av det jeg skriver som er selverfart. Svaret på det er at alt og ingenting av det jeg skriver er mitt eget. Nettopp fordi ordene skapes fra dette glimtet hvor mitt og ditt opphører. Samtidig skriver jeg fra hjertet, og jeg ville ikke kunnet skrive dersom min egen resonans og mine egne sanser ikke var åpne - også for mitt eget levde liv. 

Noen av tekstene mine blir til fra et mer kognitivt sted, og starter med en tanke eller en intensjon om ett eller annet jeg synes fortjener en språksatt virkelighet. Noe som er viktig, men som det kanskje ikke skrives så mye om. Noe det skrives mye om, men jeg ønsker å åpne opp for noen nyanser. Stier jeg ønsker å tråkke fra faglig forståelse til menneskelig, kroppslig erfaring. Et ønske om å smelte lag av skam og åpne for større selvmedfølelse. En drøm om en rausere verden. 

Fra hjertet; tusen takk for at du leser. Tusen takk for at du lar deg berøre. Tusen takk for at du er en medskaper for SPOR