SELVUTVIKLING? NOK NÅ.

Er det ikke rart.. at aldri før har SÅ mange hatt SÅ mye kunnskap om det autonome nervesystemet. Kroppens stressrespons. Vagusnerven. Pusten. Pulsen. HRV. Kosthold. Om hvordan vi skal hacke det ene etter det andre med enkle tips og triks. Og allikevel; aldri før har SÅ mange slitt SÅ mye med regulering. Symptomer på stress. Og utmattelse.

Jeg tror det handler om flere ting. For det første at relasjonens betydning viskes bort i alt av selvhjelp og enkle hacks, selv om det kanskje nevnes et sted i boka at du kan ringe en venn når du er lei deg. For det andre at traumeerfaringer blir forenklet til å handle om at du ikke trenger å snakke om det du har opplevd - du trenger bare å hjelpe kroppen til å føle seg trygg i nåtid. På en måte sant, på en annen måte veldig provoserende og urettferdig overfor dem som bærer spor av traumer. Selv om målet er at kroppen skal kunne føle seg trygg i nåtid, skjer ikke det gjennom en pusteøvelse som «aktiverer» vagusnerven. Vagus er litt mer kompleks enn som så, og den har ikke en enkel av- og påknapp. Trygghet er litt mer sammensatt enn å merke jording i nuet, selv om jording er noe av grunnlaget for trygghet i kroppen.

For det tredje blir mye av helingsarbeidet og selvutviklingen litt for pent og pyntelig framstilt. Det legges vekt på det stille, rolige, ikke-relasjonelt-krevende arbeidet, som du kan gjøre på yogamatta uten at det merkes eller høres for andre enn deg selv. Men come on.. Heling er for det første innmari rotete og gjørmete noen ganger. For det andre trenger vi noen ganger å sette ord og lyd på det som foregår på innsiden av kroppen. Og vi trenger å kjenne vår egen urokkelige styrke og kraft. Vi trenger yoga - OG vi trenger noen ganger å bryte oss vei gjennom tunge myrer for å merke vår egen uovervinnelighet. Vi trenger meditasjon og safe places - OG vi trenger noen ganger å velge den stien som knapt nok er en sti, og som vi ikke aner hvor ender. Bare for å minnes på at det alltid finnes et tråkk - ellers kan vi starte på et nytt. Bare for å huske at vi alltid finner en løsning, selv om vi ikke har helt kontroll fra start. Bare for å kjenne at vi er levende mennesker.

Så.. beklager å måtte si det: Kanskje trenger du ikke enda en ny selvhjelpsbok - kanskje trenger du en person som holder deg og som holder deg ut mens du leter etter andre måter å være i verden på. Kanskje trenger du ikke en nyere og enda mer fancy pulsklokke - kanskje har du lært nok om ditt eget body battery nå, og trenger å stole på at du kan lære «kroppsk» uten duppeditter. Kanskje trenger du ikke å optimalisere enda mer maten du spiser, men heller øve tilliten til at det er mer enn mer enn godt nok det du allerede gjør. Kanskje trenger du ikke puste enda mer i firkant eller inn på fire og ut på åtte og hold pusten ute (eller var det inne?) på sju. Kanskje trenger du å la gråten, latteren og selvhevdelsen din få frigjøre pusten din nå - og millimeter for millimeter merke hvordan du kan bli ett med pusten din, og hvordan bølgene i pusten din åpner for en dypere kontakt med noe som er større enn deg selv. Kanskje trenger du ikke mer demping og kontroll nå, kanskje trenger du å omfavne din sprell levende menneskelighet. Litt mer kraft, litt mer baluba, litt mer spontanitet, litt mer vitalitet. 

Da blir det kanskje litt romsligere og rausere å være deg, og litt mer space å puste i.