Terapeuter i terapi

Dette er et tema jeg synes det snakkes for lite om. Og som jeg tenker er viktig, av mange årsaker. Terapeutens behov for terapi. Først og fremst fordi terapeuter også er mennesker, og at livet har skjedd og skjer også for oss. Og fordi jeg tror det er et stort tabu for mange terapeuter å erkjenne behovet for egenterapi; som om det er en uuttalt holdning til at vi skal være «ferdig bearbeidet». Aller mest fordi jeg tror at det å våge å møte egne skygger, gjør oss til bedre terapeuter.

Vi skal alltid ha respekt for at noen av oss bærer en tyngre sekk av livserfaringer enn andre. Allikevel tror jeg vi møter et lag av noe felles menneskelig, hvis vi våger å lytte inn i dypet av oss selv og gjenkjenne sporene av kamp, flukt og frys i vårt eget nervesystem. Jeg tror vi alle vet noe om hva ensomhet er. Sorg. Avvisning. Morderisk raseri. Avmakt. Knuste drømmer. Overlevelsesstrategier. Forsvar. Det å eie disse erfaringene i eget liv, tror jeg gjør oss både mer ydmyke og bedre i stand til å tone oss inn på andres erfaringer. Og det vi avviser i oss selv, vil det helt naturlig være vanskeligere å holde rom for i møte med andre. Noen har sagt at vi ikke kan hjelpe andre lenger enn vi selv har kommet. Kanskje er ikke det en absolutt sannhet, men jeg tror vi er langt stødigere lysbærere om vi selv har gått en lignende sti i eget liv. Ikke dermed sagt at vi trenger å være «ferdig helet» for å kunne hjelpe andre - jeg vet ikke en gang om det finnes en målstrek.

Jeg tror vi kan holde rommet for andre på en langt mer autentisk måte, dersom vi i kontakt med oss selv kan være et levende speil av egne sårbarheter og ressurser. Det handler ikke om å være selvavslørende eller å bringe mest mulig av egne erfaringer inn i den terapeutiske relasjonen. Det handler over hodet ikke om å tro vi vet bedre, eller å tro at det som funket for oss også vil være veien å gå for den andre - det er en grenseoverskridelse. Og det handler ikke om å tro at vi kan vite alt om hvordan det er å gå i den andres sko, hvert eneste menneske har sin helt unike historie som treffer en helt unik personlighet. Det er respektløst å sammenligne det som ikke kan sammenlignes. Det handler om å våge å være i kontakt med seg selv, for å kunne være i ekte kontakt med den andre. Med ydmykhet. Respekt. Inntoning. Hjertekraft. Sensitivitet. Intuisjon. Og klokskap.

Jeg har selv hatt mine timer i terapirommet, og det er jeg både takknemlig for - og stolt over Og jeg har med SPOR fått tilliten til å holde rommet for andre terapeuter, på kortere eller lengre veier gjennom livet. Det er jeg også ydmyk og takknemlig for. Og jeg har stor respekt for alle som, uavhengig av yrkestittel, våger å erkjenne behovet for å gå seg selv i møte i en terapeutisk relasjon.