TERAPEUTHJERTET

Jeg kan stadig mindre nå, som jeg vet mer. Der hvor skråsikkerheten vaklet, står jeg nå stødigere i min ikke-viten. Hjertet er mer åpent nå, som jeg kan lene meg mer tilbake. Jeg er mer avgrenset, jeg rammes sjeldnere. Men jeg berøres stadig dypere.

Jeg kan lettere gi slipp nå, og la prosessene og historiene hvile. Men det betyr ikke at jeg ikke holder deg i bevisstheten mellom timene. Kanskje tenker jeg på deg når jeg leser en bok, kanskje er det en assosiasjon som åpner rommet. Kanskje var det en tanke eller en større forståelse som kom til meg etterpå, som jeg ønsket jeg hadde kunnet dele.

Jeg er tryggere i å tåle alt jeg ikke kan fikse nå, men det betyr ikke at det ikke berører meg å vite at du bærer en blytung smerte med deg ut av rommet. Jeg vet at krysningen mellom relasjon og kunnskap, nærvær og innramming heler. Jeg vet det tar tid. Og jeg vet at du selv må eie skrittene dine.

Jeg har større respekt for den delte menneskelige erfaringen nå, selv om vi ikke deler de samme historiene. Jeg stoler mer på kraften som ligger i å tone seg ydmykt inn. Men jeg er tydeligere i min viten om at det bare er du som går i dine sko.

Alt er mindre lineært nå, jeg gjenkjenner stadig oftere helingens sirkulære kompleksitet. Jeg har større tillit til våre iboende ressurser til heling nå, og vet at noe bare kan ventes og hviles ut. Kunnskap kan læres, innsikten kommer først når den er klar. Regulering kan øves, men den dypere erfaringen av tillit og aksept må smelte seg gjennom lagene av frost før den kan bli en kroppslig erfart virkelighet. Uten å forsere, uten å kjempe, uten å følge en manual med syv steg mot et lykkelig liv.