TRAUMEKOMPETANSE

Hva betyr det egentlig å ha kompetanse på traumer og traumebehandling? Det florerer av terapeuter og folk flest der ute i verden, og ikke minst i sosiale media som markedsfører seg med traumekompetanse. Samtidig som jeg er glad for at det er mer fokus på traumer og traumeforståelse hos folk flest, blir jeg litt bekymret for om det har gått inflasjon i begrepet traumekompetanse. For hva betyr det egentlig? Er det en utdanning, et kurs, en metode, et visst antall bøker? Er det egne traumeerfaringer, eller bør man helst ikke ha egne traumer i bagasjen? Her kommer noen rantete tanker.

Jeg tror 100% på at alle traumeterapeuter bør ha en viss orden i sin egen ryggsekk. Det er ekstremt vanskelig å holde rom for de delene av den andre som du fornekter i deg selv. Det betyr ikke at vi som terapeuter trenger å være ferdig helet, hva enn det betyr. Men at vi kjenner vårt indre landskap, vårt eget lys og våre egne skygger, godt nok til at vi kan være bevisste på hvordan egne erfaringer kan påvirke møtene i terapirommet. 

Men; det å tro at egen traumebearbeiding alene gir god nok kompetanse for å møte andre, tror jeg i beste fall er uklokt - i verste fall skadelig. Hvis du kun har dine egne erfaringer som referanse, er det stor fare for å se den andre for mye gjennom deg selv; en over-identifikasjon. Det kan være grensekrenkende, devaluerende, og skape et kaotisk, felles energifelt som er direkte retraumatiserende.

Jeg mener at alle traumeterapeuter bør vite noe om forskjeller mellom enkeltstående traumatiske hendelser og komplekse traumehistorier. For selv om det finnes noen likheter i reaksjoner og symptomer, er det dypt krenkende å se mennesker med CPTSD gjennom PTSD-briller. Og jeg mener at vi også bør vite litt om psykologisk utvikling, så vi kan tone oss inn på hvilke deler av den andre som kanskje gikk i frys eller ble spaltet fra. Et overgrep når du er 2, 16 eller 53 år rammer på ulike måter, og setter ulike avtrykk. Det betyr ikke at vi skal vite alt og ha et korrekt psykologisk språk for de ulike aldre - men nok til at vi i hvert fall kan undre oss sammen med den andre om hva som kan føles knust eller ødelagt.

Jeg tror at enhver traumeterapeut bør ha en forankring i en eller flere metoder eller behandlingstilnærminger. Ikke først og fremst fordi metoden i seg selv er avgjørende, men fordi det rammer inn, gir trygghet, forutsigbarhet, tydelighet - og over tid erfaring i at det funker. Det smitter over på den andre. Men jeg tror at mange terapeuter går i metode-fella, og glemmer å kalibrere kart og terreng, eller mangler fleksibilitet og raushet i hvordan metoden kan brukes for best mulig å hjelpe.

Jeg har ekstremt stor respekt for traumefeltet. Både for forståelsen, kunnskapen, behandlingen og holdningen i møte med traumeoverlevere. Og jeg kjenner fortsatt at jeg kan tvile litt når jeg skriver eller sier høyt at jeg har kompetanse på traumer. Feltet er stort og komplekst, kanskje så mangefasettert at ingen terapeut egentlig kan si at de «kan» traumer. Ikke 100%. Men så tror jeg heller ikke det er nødvendig, jeg tror ikke traumeoverlevere trenger den perfekt utlærte terapeuten for å hele. Så lenge terapeuten kan være ydmyk og ærlig på at hen ikke er perfekt, og at akkurat denne stien som vi skal gå, må vi finne sammen.

Jeg tror at jo mer komplekse traumer, jo mer kreativt må vi møte dem. En metode er ikke nok, selv om innrammingen og tydeligheten metoden gir kan være avgjørende i deler av behandlingsløpet. Det å ha mange strenger å spille på, for å kunne danse mellom ulike intervensjoner og forståelsesrammer tror jeg kan være like avgjørende i andre deler av integreringen. 

Og fremfor alt; aldri, aldri glem relasjonen Våg å være autentisk, våg å være empatisk, våg å være et ekte menneske. Våg å invitere til å merke hva som skjer i det relasjonelle rommet, og gi den andre rom for å sette ord på takknemlighet så vel som frustrasjon over ikke å bli forstått, utrygghet så vel som nye erfaringer av å bli holdt og rommet, tvil og håp om hvorvidt det er verdt å gå videre inn i smerten.

Våg. Respekt. Ydmykhet. Trygghet.