URETTFERDELIG (SKUTA SYNKER)

Det koker en rant i meg, om et tema som har blitt bare mer og mer tydelig for meg gjennom mange møter i terapirommet. Det handler om urettferdigheter, det handler om at vi som samfunn dyrker fram et ideal, og det handler om den ekstra børa alle de som ikke passer inn må bære i sitt nervesystem og sin selvfølelse.

Jeg velger å kalle dem skapende mennesker. Ofte er det personer med assosiative hjerner, og en åpen bevissthet. De som ser større sammenhenger, og som ikke kan overse følelsen av meningsløshet når tiltak,utredninger, planer, pakkeforløp eller rammer ikke henger sammen - når tid og penger slukes i fragmenterte prosesser. Mennesker med kapasitet til å jobbe i dybden, og med store hjerter for menneskeligheten.

Noen av disse menneskene er kanskje ekstra sensitive. Noen er nevrodivergente, ADHD eller autisme. Noen har kanskje erfart at livet kan være både lys og mørke, og har integrert det på en måte som gir en egen form for empatisk intelligens.

Jeg hører så mange historier om hvordan rammene vi skal passe inn i har blitt så trange og rigide, at de tilpasningene disse skapende menneskene må gjøre rammer både helsa og selvfølelsen. Det dreper lidenskapen. Det lammer livskraften. Kanskje våger de å stå en stund som spydspisser for sin egen sannhet, før avmakten rammer og lammer etter å ha blitt sett som et irriterende hår i suppa - heller enn å bli anerkjent og speilet som den enorme ressursen de er med perspektiver som kanskje ikke er helt A4. Det er akkurat som noe av det de trenger for å leve, for å puste, for å skape og samskape, for å oppleve mening forankret i verdier, blir kvalt.

Jeg snakker om skole. Utdanningssystemer. Og jeg snakker om arbeidsliv. Jeg vet at det finnes mange unntak - men jeg synes allikevel at jeg ser en trend hvor annerledesheten gradvis har blitt mindre verdsatt. Kanskje er det en av mange grunner til at flere ender opp med en diagnose, og at flere dropper ut av skole eller ender som arbeidsuføre.

Det koster å gå på akkord med egne verdier. Det koster å gå på akkord med egen natur. Det koster å tvinge hjernen til å tenke på samme måte som en definert norm, når hjernen er grunnleggende skrudd sammen på en annen måte.

Jeg er helt overbevist om at vi trenger disse menneskene for at skuta, samfunnet, og menneskeverdet ikke skal synke. Og jeg blir oppriktig lei meg når flere av disse sitter med en opplevelse av at de er «feil», for kompliserte, for sensitive, eller for lite positive og løsningsorienterte.

Det at livet er urettferdig, må vi til en viss grad akseptere og omfavne. Men når vi som samfunn (kanskje hovedsakelig ubevisst, men uansett) dyrker fram et ideal som gjennomgående gjør det lettere for noen - og vanskeligere for andre, da blir jeg både sint og lei meg.

Når vi ser på statistikken over både drop out og sykemelding / uføregrader; hvorfor i alle dager fortsetter vi å gjøre mer av det som ikke funker? Flere prosedyrer, flere pakkeforløp, lavere bemanning, større baser, åpne landskap - og en økende individualisering av ansvar som skytes tilbake på arbeidstakers manglende evne til «stressmestring». Come on - vi kan ikke, og skal ikke stressmestre oss fram til å bli maskiner! Og vi kan ikke mestre oss fram til å bli en annen person eller mennesketype enn den vi er. Vi trenger mennesker som tenker, føler, bearbeider og ser sammenhenger på ulike måter! Det handler ikke om hvem som ser riktigst, men om at vi trenger ulike perspektiver som kan fylle ut hverandre, og sammen gjøre oss større, sterkere og klokere.

(«Mamma - hvorfor kan ikke du å lyve?»

Det var fem-åringen som spurte, og hun har helt rett. Jeg sa at jeg tror jeg bare er sånn. Jeg kunne ha fortalt hundre ulike varianter av hvorfor, for sånn er jeg også. Jeg er takknemlig for at jeg litt og litt lettere kan omfavne min egen annerledeshet, i stedet for å tenke at jeg for eksempel burde lære meg å lyve).