USYNLIGE TRAUMER. SPRÅKLØSE SPOR.

Begrepet usynlige traumer kan brukes for å beskrive alt det som ikke var. Fraværet av trygghet, varme og kjærlighet. Mangelen på emosjonell inntoning, eller grunnleggende forståelse for hvem du er. Fraværet av nysgjerrighet, interesse, delt glede og vitalitet. En mangelfull, grunnleggende empatisk holdning, med rom for både et jeg, et du og et vi.

De usynlige traumene kan være vanskelig å få tak på, og vanskelig å ta på alvor. Det som blir tydelig uttalt eller tydelig gjort mot oss, grensekrenkelser i form av verbal, fysisk eller seksuell vold, er lettere å se. Både for den utsatte, selv om skam og selvtvil kan viske ut ansvaret. Og for den som blir vitne, direkte eller gjennom historien som blir fortalt. Selv om ingen kan forstå fullt ut hvordan det er å leve med traumeerfaringer uten å ha kjent det på egen kropp, kan i hvert fall alle være enige om at man ikke skal slå.

Usynlige traumer er i større grad språkløse. I beste fall fragmenterte og subtile eksempler, som krever et medmenneske som lytter med hele seg, for å speile resonans av dybde og mening. 

Usynlige traumer i tillnytningsrelasjoner i oppveksten er vanskelig nok å catche. Når den samme dynamikken utspiller seg i voksne, nære relasjoner, tror jeg avtrykket er enda vanskeligere å finne ord og forståelse for.

Hvordan forklarer du den angsten som rammer og lammer deg, i møte med den som aldri kjeftet, aldri slo? Hvordan kan du begripe hvordan selvet ditt smuldret opp, når der ikke finnes historier om ondskap, straff eller trusler? Hvordan kan du beskrive den totale mangelen på emosjonell kontakt, som gradvis tappet deg for livskraft og som sitter tilbake som en gjennomgripende uvirkelighetsfølelse? Hvordan kan du ta på alvor at det skjoldet du måtte sette opp foran hjertet ditt og den hardheten du måtte mobilisere, oppleves som direkte traumatiserende for selvet ditt, fordi det representerer alt annet enn den du vet at du er? Hvilke historier kan fortelles om hvor forvirrende det var å elske noen som ikke hadde empatien som kompass?

Akkurat sånn, kjære deg. Våg å ta tilbake stemmen din, la ordene uttales før historien henger sammen. La sannheten skapes mens du enda leter etter knagger å henge erfaringene på. Tillat deg å prøve deg fram, våge deg frampå. Et glimt her, en situasjon der, et eksempel og en sansning. Derfra vil du sakte, bare så sakte som du kan, begynne å lytte deg inn til bakgrunnsmusikken som enda spiller i ditt nervesystem. Derfra kan du begynne å ta deg selv på alvor. Derfra kan du finne hjem igjen til deg selv