Utrygge indre barn

Jeg har 100% tro på medfølelse, både i møte med indre og ytre barn. Men jeg lurer på om vi har gått i medfølelses-fella, både ved at vi har mistet og forenklet konseptet (selv)medfølelse - og ved å tro at medfølelse er nok for å hele og bli trygg. 

Jeg tror emosjonell inntoning og medfølelse er kjernen i all indre trygghet og all regulering. Men barna våre - også de indre, trenger også innramming. Tydelighet. Grenser. Struktur. Rytme. Alle barn trenger noen ganger å slippe å være et prosjekt, og bare få lov til å hvile i det at de er tålt. Artige å være sammen med. Fascinerende. Unike. Alle barn trenger noen som tror på at de kan og klarer - også om det innebærer ubehag. Også om de er redde. Ikke gjennom harde krav og hjerteløs struktur, men gjennom å støtte dem til å merke sin egen kraft, sine egne verdier, sine ressurser. Så de gradvis kan utvide toleransevinduet for mestring. Ikke for mye - ikke for lite.

Jeg tror vi trenger å løfte blikket litt fra svart eller hvitt, kjærlighet eller grenser, frihet eller struktur. I vår vestlige tenkning er vi så vant til å betrakte dette som motsetninger, at vi har gått oss blinde i å holde begge sannhetene samtidig, og se at de egentlig er gjensidig avhengige. Frihet uten innramming gir ikke trygghet, det skaper dysregulering. Medfølelse uten grenser blir selvutslettende. Kjærlighet uten forventning er utrygt. Det er krefter som skal forenes, forankres og vokse seg sterke sammen. Kall det feminine og maskuline prinsipper, kall det Yin og yang - eller kall det intuisjon og sunn fornuft. 

Våre indre barn trenger noe mer enn pledd, sjokolade og Netflix. Selv om en filmkveld sammen kan være helt nydelig viktig og riktig en gang i blant. De trenger tonnevis av kjærlighet og aksept, men de trenger også å erfare kontakt med de voksne delene i oss, som kan ta en tydelig og trygg selvledelse. Som kan lede veien ut i skogen, ned på yogamatta, ut på dansegulvet - også på de dagene du ikke har så veldig lyst. Kanskje spiller det ikke så stor rolle akkurat hva du gjør, men at du hver dag kan gjøre et eller annet som åpner for kontakt, nærvær og balanse inn i deg selv. De trenger den trygge voksne som legger en stødig hånd på ryggen og leder dem der unnvikelsen har lyst til å ta styringa. 

Og så er jeg HELT sikker på at våre indre barn trenger dager der de bare kan få være helt i fred. Leke uten å bli observert. Være uregulerte uten at det skal fikses. Være både barnlige og barnslige, akkurat som de skal være. Følelsen av å være observert trigger helt naturlig det sympatiske nervesystemet, og det gjelder like mye for våre indre barn som for barna våre i den ytre verden. Derfor mener jeg også at alt av selvutvikling kan gå for langt, hvis vi ender med å hele tiden observere, analysere, møte våre indre barn mest mulig perfekt og pedagogisk, forstå, trekke linjer… Dessuten; jo mer korrekt og riktig vi prøver å gjøre det, jo mer mister vi kontakten med intuisjonen og vår innebygde innsikt og klokskap.

Men du? Jeg vet at dette med selvledelse kan være et sårt tema. «Jeg vet hva jeg burde gjøre, men jeg gjør det ikke»; herfra er veien kort over i selvkritikk og skam. Men det er alltid en grunn til at de voksne delene i deg ikke står så stødig ved roret. Dette trenger å læres og integreres på lik linje med selvmedfølelse og andre «voksne» egenskaper. La oss si at du er vokst opp med en streng og kritisk mamma og en ettergivende pappa - da er det dette du har lært. Enten streng og (selv)straffende eller sjokomelk, bomull og super mario. Da trenger du å lære det som voksen, gjennom korrigerende relasjonelle erfaringer som gjør det mulig for deg å gradvis få kontakt med disse delene i deg selv. Du er ikke ment å gå veien alene.